Spørsmål 1:
Har Krym alltid vært russisk?
Svar:
Nei.
Krym har en lang, interessant og komplisert historie, med menneskelig aktivitet som strekker seg tilbake til minst 80 000 f.Kr. Gjennom tidene har halvøya vært befolket kimmeriere, skytere, gotere, hunere, bulgarer, grekere, kumanere og slere. På 1200-tallet erobret mongolene store deler Krym og opprettet Krymkhanatet i 1443.
Krym ble annektert det russiske imperiet i 1783. Halvøya skiftet hender flere ganger i de turbulente årene etter første verdenskrig, før den ble en del Sovjetunionen i 1921. Ett år senere ble den inkludert i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (RSFSR), selv om den hadde stor politisk autonomi. Den ble overført til Den ukrainske sovjetiske sosialistiske republikk (URSR) i 1954.
Da Sovjetunionen kollapset i 1991, ble Krym en anerkjent del et uhengig Ukraina. Hvis vi betrakter det russiske imperiet og RSFSR som “russisk”, var Krym under russisk kontroll bare i 168 år. Det utgjør omtrent 5,6% Kryms historie.
Spørsmål 2:
Hvem er krymtatarene?
Svar:
Krymtatarene har sine røtter i de tyrkiske stammene som migrerte til regionen i tidlig middelalder.
Under Russlands og Sovjetunionens regjeringstider, var mange krymtatarer utsatt for forfølgelse, tvangsdeportasjon og eksil. I løpet den sovjetiske perioden, særlig under Stalins regime, ble krymtatarene utsatt for ytterligere undertrykkelse, inkludert massedeportasjon i 1944, hvor opptil 46% befolkningen døde.
Krymtatarene har et distinkt språk og kultur, og de er hovedsakelig muslimer.
Siden Russland annekterte halvøya i 2014, har krymtatarene vært utsatt for undertrykkelse deres politiske, språklige, religiøse og minoritetsrettigheter.
Spørsmål 3:
Hvorfor ble Krym overført til Ukraina i 1954?
Svar:
Primært praktiske, logistiske og økonomiske årsaker.
Etter andre verdenskrig bestemte den sovjetiske ledelsen at utviklingen halvøya krevde konsolidert administrasjon, noe som førte til at Krym ble plassert under ukrainsk myndighet innenfor Sovjetunionen. De sterke kulturelle og økonomiske forbindelsene mellom fastlands-Ukraina og Krym ble brukt til å rettferdiggjøre overføringen.
Betydelige infrastrukturprosjekter ble gjennomført i URSR-årene (1954–1991). Byggingen Kakhovka-demningen og Nord-Krymkanalen muliggjorde overføring vann fra Dnipro til Nord-Krym, noe som bidro til en omfattende utvikling jordbruket og bosetting områdene krymtatarene hadde blitt deportert fra.
Den ukrainske administrasjonen spilte også en gjørende rolle i utviklingen Kryms turistindustri, noe som gjorde det til ett de mest attraktive reisemålene for borgere i Sovjetunionen og Warszawapaktlandene. Dette bidro til den raske veksten byer og infrastruktur på halvøya.
I motsetning til russiske påstander, finnes det ingen bevis som støtter tanken om at Nikita Khrusjtsjov ga Krym til Ukraina i beruset tilstand.
Spørsmål 4:
Er befolkningen på Krym etnisk og/eller språklig russisk?
Svar:
Til en viss grad, ja.
Det demografiske landskapet på Krym har gjennomgått betydelige endringer gjennom årene, hovedsakelig på grunn russifiseringspolitikken til det russiske imperiet og Sovjetunionen. Historiske hendelser som den etniske rensingen den krymtatarske befolkningen i 1944, og påfølgende befolkningsvekst i regionen fra 1960-tallet og utover, har spilt en viktig rolle.
Ifølge den ukrainske folketellingen i 2001, identifiserte flertallet befolkningen (58,5%) på Krym seg som russisk. De som identifiserte seg som ukrainere og krymtatarer utgjorde henholdsvis 24,4% og 12,1%.
Til tross for konstitusjonelle bestemmelser som erklærer ukrainsk, russisk og krymtatarsk som likestilte språk i Den autonome republikken Krym, har russisk blitt det dominerende språket blant lokalbefolkningen.
Spørsmål 5:
Ønsket befolkningen å bli en del Russland i 2014?
Svar:
I 2014 var det en merkbar separatistisk stemning på Krym sammenlignet med andre regioner i Ukraina. Men separatistene utgjorde et mindretall.
Før 2014 var mange innbyggere på halvøya fornøyd med status quo. Som en autonom republikk innenfor Ukraina, hadde Krym sitt eget regionale parlament (Den autonome republikken Kryms øverste råd), og de hadde særskilte rettigheter.
En undersøkelse gjennomført i 2013 slørte at 53% befolkningen foretrakk at Krym forble en autonom del Ukraina, mens en betydelig minoritet på 23% uttrykte ønske om å bli en del Russland. Imidlertid er det viktig å merke seg at til tross for denne stemningen, manglet Russisk enhet-separatistbevegelsen betydelig politisk innflytelse og oppnådde ikke mer enn 4% stemmene i lokalvalg før 2014.
Spørsmål 6:
Hva var folkestemningen om Krym?
Svar:
Et forsøk fra russiske okkupanter og lokale kollaboratører på å legitimere den ulovlige annekteringen Krym.
Etter den ukrainske Verdighetsrevolusjonen utnyttet Kreml den politiske uroen i Ukraina og invaderte Krym.
Natt til 27. februar 2014 okkuperte russiske militære styrker flyplasser, strategisk viktige transportknutepunkter og objekter betydelig økonomisk verdi. Lokale medier ble overtatt. Ukrainske militærbaser ble omringet og gitt ultimatum om å overgi seg.
Samtidig okkuperte militante fra det marginale partiet Russisk enhet Den autonome republikkens øverste råd i Simferopol og kunngjorde at det skulle holdes en folkestemning om Kryms status 17 dager senere, den 16. mars 2014.
Det var ingen former for åpen, offentlig diskurs før folkestemningen. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) erklærte den som illegitim. De sendte ikke valgobservatører, og hele prosessen ble gjennomført mens en utenlandsk militærmakt kontrollerte valglokalene. Mange borgere nektet å anerkjenne folkestemningen og deltok ikke.
Folkestemningen brøt åpenbart både den ukrainske grunnloven og grunnloven til Den autonome republikken Krym. Til tross for disse bruddene på juridiske og demokratiske prinsipper, erklærte maktherne at en overveldende majoritet på over 95% hadde stemt for Kryms “gjenforening” med Russland.
Bare fem dager senere ble Krym offisielt annektert Den russiske føderasjonen. Handlingen var svært kontroversiell og ble fordømt store deler verdenssamfunnet.
Spørsmål 7:
Hvorfor annekterte Russland Krym?
Svar:
Annekteringen Krym var en kompleks og mangefasettert geopolitisk manøver drevet ulike strategiske hensyn.
Offisielt uttrykte Russland stor bekymring for sikkerheten og rettighetene til den russiskspråklige befolkningen på Krym i et politisk ustabilt Ukraina. I tillegg var det bekymringer for fremtiden til Russlands Svartehsflåte som var stasjonert i Sevastopol, Kryms største by, selv om det ikke var et problem på dette tidspunktet (Russlands leietale for marineanlegget på Krym hadde blitt forlenget til 2042).
Imidlertid tjente annekteringen sannsynligvis flere andre russiske formål:
Undergre den ukrainske Verdighetsrevolusjonen: Ved å annektere Krym ønsket Russland å fremstille den ukrainske revolusjonen som en fiasko, og dermed dempe folkelige opprør mot autokratiske regimer – noe president Vladimir Putin har vist at han frykter. Øke presset mot Ukraina: Annekteringen Krym gjorde at Russland kontrollerte viktige territorialfarvann, inkludert Kertsj-stredet. Russland begrenset Ukrainas tilgang til Svartehet gjennom Azovhet ved å bygge Krymbroen over stredet. Forhindre muligheten for at Ukraina slutter seg til NATO: Annekteringen satte effektivt en stopper for enhver diskusjon om at Ukraina kunne bli med i NATO, da territorielle tvister er en hindring for medlemskap. Dette tiltaket var i tråd med Russlands bredere strategiske mål om å forhindre utvidelsen vestlige militære allianser inn i det Russland oppfatter som sin innflytelsessfære. Legge grunnlaget for fremtidig aggresjon: Annekteringen Krym la grunnlaget for Russlands fullskala invasjon i 2022.Oppsummert, mens Russlands offisielle begrunnelse for å annektere Krym var å beskytte sine interesser og rettighetene til krymrussere, var snarere grunnlaget et bredere geopolitiske mål, inkludert undermineringen Ukrainas suverenitet og skrekking mot å inngå vestlige allianser.
Spørsmål 8:
Hvordan har den russiske okkupasjonen påvirket halvøya siden 2014?
Svar:
Under russisk militærstyre har Krym opplevd en drastisk forverring menneskerettighetssituasjonen.
Etter annekteringen skylte en bølge undertrykkelse over halvøya. Det er gjennomført tvungne forsvinninger rettet mot krymtatarer og pro-ukrainske aktivister, forfølgelse uhengige advokater og journalister, restriksjoner i grunnleggende friheter, inkludert ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, foreningsfrihet og trosfrihet.
Behandlingen krymtatarer har vært særlig brutal. Okkupasjonsregimet har aktivt undertrykket krymtatarenes språk og kultur. Kort tid etter invasjonen i 2014 stengte de ned den krymtatariske TV-kanalen ATR, og i 2016 forbød de det krymtatariske folkets politiske organ, Mejlis.
Siden februar 2022 har undertrykkelsen dissidenter og menneskerettighetsforsvarere i det russisk-okkuperte Krym eskalert betydelig.
For mer informasjon:
NHC Policy Paper 1, 2014: Ukraine, Russia crisis: Q&A: breaches of international law and human rights issues. Human Rights Violations in Crimea and in Eastern Ukraine. NHC 8 spørsmål og svar om Ukraina International presence in Crimea needed.