Russland dekker det meste de nordlige områdene superkontinentet Eurasia. Siden Russland dekker så store områder er det både ensformig og mangfoldig. Både topografien, klimaet, vegetasjonen og jordsmonnet spenner over enorme stander.[1] Fra nord til sør er Den østeuropeiske slette kledt med tundra lengst nord, så barskog (taiga), så blandings- og lauvskog, sletter (steppe) og halvørken (ved Kaspihet) ettersom vegetasjonen endrer seg med klimaet. Sibir viser en lignende inndeling. Landet inneholder 40 biosfærereservater definert UNESCO.[2]
Plassering og grenser[rediger | rediger kilde]Russland ligger på nordlige og midlere breddegrader på den nordlige halvkule og er mye nærmere Nordpolen enn ekvator. Landet er enormt stort, til sammenligning nesten to ganger så stort som USA og mer enn 50 ganger så stort som Norge, og dekker et areal på 17,1 millioner kvadratkilometer. Det er en åttendedel de befolkede landområdene på jorda. Kontinentalmessig er Russland delt i to, en europeisk og en asiatisk del:
Europeisk Russland (også kalt Sentral-Russland og Vest-Russland) utgjør 25 % landets areal. Det dekker 40 % Europa, og nesten hele det geografiske Øst-Europa. Sibir utgjør 75 % landets areal. Det dekker hele Nord-Asia, altså rundt 1⁄3 hele Asia.Den europeiske delen inneholder det meste industri og jordbruk i Russland, samt rundt 78 % befolkningen. Det var her, omtrent midt mellom elven Dnepr og Uralfjellene at Det russiske riket tok form.
Fra vest til øst strekker landet seg fra Kaliningrad (eksklen som siden 1991 har vært skilt fra resten landet Litauen) til øya Ratmanov (en Diomedesøyene) i Beringstredet. Dette er omtrent samme stand som fra Norge og vestover til Alaska. Fra nord til sør strekker landet seg fra de nordligste arktiske øyene i Frans Josefs land til sørenden republikken Dagestan ved Kaspihet, en stand på 4500 km med særdeles variert, og ofte ugjestmildt, terreng.
Russland har en omkrets på 57 792 km og har den lengste landegrensen i verden, noe som var medvirkende til stor uro for den nasjonale sikkerheten i sovjettiden. Langs den 19 917 km lange grensen ligger fjorten land. Åtte disse eksiserte ikke før tidlig i 1990-årene da Sovjetunionen brøt sammen. Disse «nye» nabolandene er Kasakhstan i Asia, og Estland, Latvia, Litauen, Belarus, Ukraina, Georgia, Abkhasia, Sør-Ossetia og Aserbajdsjan i Europa. De andre grenselandene er Nord-Korea, Kina, Mongolia, Polen, Norge og Finland. Lengst nordøst går det 86 km lange Beringstredet mellom Russland og USA.
Rundt 2⁄3 Russland grenser til vann. Så godt som hele nordkysten ligger godt nord for polarsirkelen. Det meste kysten er låst i isen store deler året, bortsett fra området rundt hnebyen Murmansk der effekten Golfstrømmen fremdeles gjør seg gjeldende. Tretten randh og deler verdshene Nordishet, Atlanterhet og Stillehet omgir landet.
Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]Med et par unntak ble de fleste de administrative områdene fra Sovjetunionen stående uendret i Russland. I 2006 var det 88 administrative områder kalt føderasjonssubjekter. Av disse er 21 republikker, sju er krajer (territorium), 48 er oblaster (provinser), et autonomt oblast og ni autonome distrikter, kalt okruger. Byene Moskva og St. Petersburg har også føderal status.
Republikkene inkluderer mange forskjellige folkeslag, inkludert nordeuropeere, tatarer, kaukasusfolk og innfødte sibirfolk. De største føderasjonssubjektene ligger i Sibir. Øst i sentrale områder Sibir ligger Sakha (Jakutsk) som er det største føderasjonssubjektet i landet og den største nasjonale underinndelingen i verden. Det nest største er Krasnojarsk kraj som ligger sørvest for Sakha i Sibir. Kaliningrad oblast er det minste oblasten og den eneste eksklen til Russland. De to mest folkerike subjektene, Moskva oblast (med byen Moskva) og Krasnodar kraj, ligger begge i den europeiske delen Russland.
Topografi og drenering[rediger | rediger kilde]Geografer har tradisjonelt delt inn de enorme områdene i Russland i fem naturlige soner: tundrasonen, taiga- eller skogssonen, steppe- eller slettesonen, den halvtørre sonen og fjellsonen. Det meste Russland består to sletter (Den østeuropeiske slette og Den vestsibirske slette), to lland (det nordsibirske llandet og Kolymallandet lengst nordøst i Sibir), to platå (Det sentralsibirske platå og Lenaplatået i øst) og en rekke fjellområder som hovedsakelig ligger lengst nordøst eller langs grensen i sør.
Økoregioner[rediger | rediger kilde] Området rundt Ural, med en skisse over overgangene mellom temperert skog, taiga, steppe og den halvtørre sonenpolarørken tundra alpin tundra taiga fjellskog temperert løvskog temperert steppe tørr steppe
Den østeuropeiske slette[rediger | rediger kilde]Den østeuropeiske slette utgjør det meste Europeisk Russland. Den vestsibirske slette, som er den største i verden, strekker seg østover fra Uralfjellene til elven Jenisej. Siden terrenget og vegetasjonen er relativt ensartet i hver de naturlige sonene er Russland tilsynelatende et ensformig land. Likevel inneholder de russiske landområdene alle de store vegetasjonssonene i verden bortsett fra tropisk regnskog.
Tundra[rediger | rediger kilde] Kart over arktisk tundra Kart over det russiske Arktis.Utdypende artikkel: Arktis
Det russiske Arktis strekker seg nesten 7000 km fra vest til øst, fra Karelia og Kolahalvøya til Nenetsk, Obbukta, Tajmyrhalvøya og Tsjuktsjerhalvøya (Kolyma, Anadyr, Kapp Dezjnjov). Av de russiske øyene og øygruppene i Nordishet finner vi Novaja Semlja, Severnaja Zemlja og Nysibirøyene.
Rundt 11 % Russland er tundra, en treløs, myrlendt slette. Tundraen er den nordligste sonen i Russland, og strekker seg fra finskegrensen i vest til Beringstredet i øst, og går så sørover langs stillehskysten til de nordlige områdene Kamtsjatkahalvøya. Sonen er mest kjent for de store reinflokkene, for midnattssol og mørketid og det harde klimaet. De lange, harde vintrene og mangelen på sollys gjør at bare mose, l, musøre og små busker klarer å gro i den ufruktbare permafrosten. Frostforvitring er den viktigste fysiske prosessen her som gradvis former landskapet som ble kraftig endret isbreene under siste istid. Mindre enn 1 % innbyggerne i Russland lever i denne sonen. Fiske- og hneindustrien nordvest på Kolahalvøya og de store olje- og gassfeltene nordvest i Sibir er de største næringene på tundraen. Med 180 000 innbyggere er Norilsk den nest største byen nord for polarsirkelen i Russland etter Murmansk.
Taiga[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Det sentralsibirske platå
Taiga dekker de høye breddegradene mellom tundraen og steppene.Taigaen, som er det største skogområdet i verden, består hovedsakelig bartrær som gran, sibiredelgran, furu og lerk. Dette er den største natursonen i Russland, et område omtrent like stort som hele USA. I den nordøstlige delen i dette beltet finnes de kaldeste bebodde områdene i verden. Taigasonen strekker seg i et bredt belte langs midlere breddegrader fra grensen mot Finland i vest til Verkhojanskfjellene i det nordøstlige Sibir og helt sør til sørkysten Bajkalsjøen. Isolerte områder med taiga eksisterer også langs fjellkjedene som de sørlige områdene Uralfjellene og i Amurdalen ved grensen til Kina. Rundt 33 % innbyggerne i Russland lever i denne sonen, som sammen med et belte blandingsskog i sør inkluderer det meste den europeiske delen Russland og de gamle landområdene til de første slerne.
Blandings- og løvskog[rediger | rediger kilde]Blandings- og løvskogsonen er et trekantet område som er bredest i vest og blir smalere og smalere mot Uralfjellene. De mest tallrike tresortene er eik og gran, men mange andre vekster finnes også, som ask, osp, bjørk, agnbøk, lønn og furu. Mellom taigaen og den skogkledte steppen er et smalt belte med bjørk og osp øst for Uralfjellene helt til Altajfjellene. Mye skogssonen her er hogd ned for at området kan benyttes til jordbruk, særlig i den europeiske delen. Som følge dette har dyrelivet blitt tynt, men fremdeles er rådyr, ulv, rødrev og ekorn vanlige.
Steppe[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Den eurasiske steppe og Den pontisk-kaspiske steppe
Steppen har lenge blitt regnet som et typisk russisk landskap. Det er et bredt belte treløse, gresskledte sletter brutt fjellkjeder som strekker seg fra Ungarn gjennom Ukraina, Sør-Russland og Kasakhstan til Mandsjuria. Det meste steppesonen i Sovjetunionen lå i Ukraina og Kasakhstan og den mye mindre russiske steppen ligger hovedsakelig mellom disse to nasjonene, sørover til Svartehet og Kaspihet før de glir over i den gradvis tørrere republikken Kalmykia. I et land ekstremer gir steppesonen de gunstigste forholdene for menneskelige bosetninger og jordbruk på grunn de moderate temperaturene og tilstrekkelige mengder solskinn og fukt. Selv her blir likevel jordbruket innimellom rammet uforutsigbare nedbørsmønster og og til katastrofale tørkeperioder.
Topografi[rediger | rediger kilde] Topografisk kart over Russland. Områdene i sør og i øst er de mest fjellrike, mens det vestlige Sibir og den europeiske delen landet er langt flatere.De fleste fjellkjedene i Russland ligger hovedsakelig langs kontinentalskillet (Uralfjellene), langs den sørvestlige grensen (Kaukasus), langs grensen til Mongolia (de østlige og vestlige Sajanfjellene og den vestligste delen Altajfjellene) og i Øst-Sibir (fjellkjedene på Kamtsjatkahalvøya og mindre fjell som strekker seg langs Okhotskhet og Japanhet). Russland har ni store fjellkjeder. Generelt er den østlige delen landet mer fjellendt enn den vestlige halvdelen, mens de indre områdene er dominert le sletter. Den tradisjonelle delelinjen mellom øst og vest er Jenisejdalen. Jenisej renner mellom Det sentralsibirske platå i øst og Den vestsibirske slette fra områdene nær grensen til Mongolia og nordover til Nordishet vest for Tajmyrhalvøya.
Uralfjellene[rediger | rediger kilde]Uralfjellene er den mest kjente fjellkjedene i landet fordi de danner en naturlig grense mellom Europa og Asia. Fjellkjeden strekker seg 2100 km fra Nordishet til de nordlige områdene Kasakhstan. Uralfjellene er riktignok ikke særlig høye og danner ikke en stor naturlig barriere. Flere le fjelloverganger gjør at de fleste store transportårene østover fra Europa går gjennom fjellene. Den høyeste toppen, Narodnaja, er bare 1894 meter over het. Uralfjellene inneholder mange verdifulle mineraler.
Den vestsibirske sletta[rediger | rediger kilde]Øst for Uralfjellene ligger Den vestsibirske slette, som dekker et område på mer enn 2,5 millioner kvadratkilometer, og strekker seg omtrent 1900 km fra vest til øst og omtrent 2400 km fra nord til sør. Mer enn halvparten området ligger under 500 meter over het og sletten inneholder noen de største myrområdene og elveslettene i verden. De fleste innbyggerne på sletten bor i den tørrere delen sør for 55 ºN.
Det sentralsibirske platå[rediger | rediger kilde]Regionen like øst for Den vestsibirske slette er Det sentralsibirske platå, som strekker seg østover fra Jenisejdalen til Lenadalen. Regionen er delt inn i flere platå med høyder mellom 320 og 740 meter over het. Det høyeste punktet er rundt 1800 meter over het nord i Putoranfjellene. Sletten grenser i sør til Bajkalfjellene og i nord til Det nordsibirske llandet, en fortsettelse Den vestsibirske slette som strekker seg inn på Tajmyrhalvøya i Nordishet.
Sajan- og Stanovojfjellene[rediger | rediger kilde]I fjellsystemet vest for Bajkalsjøen sør i sentrale områder Sibir er de høyeste områdene på 3300 meter i de vestlige Sajanfjellene, 3200 meter over het i de østlige Sajanfjellene og 4500 meter over het ved Belukha i Altajfjellene. De østlige Sajanfjellene strekker seg nesten til sørsiden Bajkalsjøen. Ved innsjøen er det en høydeforskjell på mer enn 4500 meter fra det nærmeste fjellet på 2480 meter over het til den dypeste delen innsjøen, som er 1700 meter under vannflaten. Fjellsystemet øst for Bajkalsjøen er lere og danner et system med mange mindre fjellkjeder og daler som går fra innsjøen til stillehskysten. De høyeste fjellen i Stanovojfjellene, som går fra vest til øst fra nordsiden Bajkalsjøen til Okhotskhet, er 2550 meter over het. Sør for denne fjellkjeden ligger de sørøstlige områdene Sibir, med fjell på opp til 800 meter. På den andre siden Tatarstredet ligger øya Sakhalin med høyder opp til 1700 meter over het.
Kaukasus[rediger | rediger kilde]De sørlige fjellkjedene byr på alpint terreng. Mellom Svartehet og Kaspihet ligger Kaukasusfjellene med spesielt høye fjell. De danner grensen mellom Europa og Asia. En toppene, Elbrus, er det høyeste punktet i Europa med 5642 meter over het. Den geologiske strukturen til Kaukasus strekker seg nordvestover som Krimhalvøya og Karpatene, og sørøstover i Sentral-Asia som Tian Shan og Pamir. Kaukasus danner en naturlig grense mellom Russland og nabolandene i sørvest, Georgia og Aserbajdsjan.
Nordøst-Sibir og Kamtsjatka[rediger | rediger kilde]Nordøst-Sibir, nord for Stanovojfjellene, er et særdeles fjelldominert område. Den lange Kamtsjatkahalvøya, som strekker seg sørover i Okhotskhet, inneholder mange vulkaner, og mange disse er fremdeles aktive. Den høyeste er Kljutsjevskaja Sopka på 4750 meter over het, det høyeste punktet i Russlands fjerne østen. Vulkankjeden fortsetter fra sørenden Kamtsjatka gjennom Kurilene og Japan. Kamtsjatka er også et to seismisk aktive områder i Russland, sammen med Kaukasus. I 1995 ødela et stort jordskjelv oljebyen Neftegorsk. Her ligger også det store Bejentsjime-Salaatin-krateret.
Drenering[rediger | rediger kilde] Bajkalsjøen tatt fra SeaWiFS Elvene Tjusovaja (sideelv) og Kama (hovedelven) nær byen Perm. Uralfjellene til høyreRussland er et vannrikt land. De første bosetningene i landet sprang opp langs elvene, det området hvor de fleste innbyggerne bor i dag. Volga, den lengste elven i Europa, er den klart viktigste vannveien i Russland. Fire de tretten største byene i landet ligger langs denne elven: Nizjnij Novgorod, Samara, Kazan og Volgograd. Kama, som renner vestover fra de sørlige Uralfjellene og ut i Volga i republikken Tatarstan, er en annen viktig transportåre med tett befolkede elvebredder.
Russland har tusenvis elver og innsjøer og er et landene i verden med størst vannressurser. De fleste elvene i Russland hører riktignok til nedslagsfeltet til Arktis, og mange ligger i Sibir. 84 % overflatevannet i Russland ligger øst for Uralfjellene i elver som renner gjennom tynt befolkede områder og ut i Nordishet eller Stillehet. Områdene med flest innbyggere og derfor størst behov for vann ligger i områdene med varmest klima og høyest fordampning. Som følge dette har tett befolkede områder, som rundt elvene Don og Kuban, bare akkurat nok (eller til tider for få) vannressurser.
Førti elvane til Russland som er lenger 1000 km ligger øst for Uralfjellene, inkludert de tre store elvene som drenerer Sibir på vei nordover mot Nordishet: Irtysj-Ob-systemet (totalt 5380 km), Jenisej (4000 km) og Lena (3630 km). Nedslagsfeltet til disse elvene dekker rundt åtte millioner kvadratkilometer og har en samlet vannføring på nesten 50 000 kubikkmeter i sekundet ut i Nordishet. Siden elvene renner nordover tiner de sørlige kildeområdene før områdene lenger nedstrøms, og dette har skapt enorme myrområder, som den 48 000 km² store myra Vasiuganje sentralt på Den vestsibirske slette. Det samme gjelder andre elvesystemer, som Petsjora og Nordre Dvina i Europa og Kolyma og Indigirka i Sibir. Omtrent 10 % Russland er klassifisert som myrområde.
Mange andre elver drenerer Sibir fra de østlige fjellkjedene og ut i Stillehet. Amur og Ussuri, den største sideelven dens, utgjør en lang del landegrensen mellom Russland og Kina. Amursystemet drenerer det meste det sørøstlige Sibir. Tre nedbørsfelt drenerer den europeiske delen Russland. Dnepr, som hovedsakelig renner gjennom Belarus og Ukraina, har kildene sine i åsene vest for Moskva. Den 1860 km lange Don springer ut fra Det sentralrussiske platået sør for Moskva og munner ut i Azovhet og Svartehet ved Rostov-na-Don. Volga er den tredje og klart største elvene i Europa, og springer ut fra Valdajhøydene vest for Moskva. Den bukter seg sørøstover i 3510 km før den munner ut i Kaspihet. Alt i alt drenerer Volga et område på 1,4 millioner kvadratkilometer. Flere kanaler knytter elvene i europeisk Russland sammen til et viktig transportsystem. Volgasystemet står fremdeles for 2/3 den innenlandske vanntrafikken i Russland.
De store innsjøene i Russland er hovedsakelig skapt isbredannelse. I europeisk Russland er de største innsjøene Ladoga og Onega nordøst for St. Petersburg, Peipus på grensen til Estland og Rybinskreservoaret nord for Moskva. Mindre menneskeskapte reservoarer, med lengder på 160 til 320 km, ligger i Don, Kama og Volga. Mange store reservoarer er også bygget i de sibirske elvene, som Bratskreservoaret nordvest for Bajkalsjøen, som er det største i verden.
Den største ferskvannsjøen i Russland er Bajkalsjøen, som er den dypeste i verden og den innsjøen i verden med størst volum. Bajkalsjøen alene står for 85 % ferskvannet i Russland og 20 % det frittflytende ferskvannet i hele verden. Den er 632 km lang og 50 km bred på det bredeste. På det dypeste er den 1713 meter. Flere mindre innsjøer dekker de nordlige områdene de europeiske og sibirske slettene. De største disse er Belozero, Topozero, Vygozero og Ilmen nordvest i Europa og Tsjany sørvest i Sibir.
Klima[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Russlands klima
Bajkalsjøen. Isen begynner å legge seg i nordenden innsjøen og en bukt midt på.Klimaet i Russland har et rykte på seg for være ekstremt kaldt. Likevel har store deler landet en gjennomsnittlig dagtemperatur over 20 °C om sommeren, og det kan til og med inntreffe enkelte hetebølger. Tordenbygene blir sjelden kraftige bortsett fra i fjellområdene og på de sørlige steppene. Det kan være perioder med lett regn eller snø over store deler landet, og selv om periodene kan vare ganske lenge kommer det sjelden store mengder. De eneste stedene som har en normal årsnedbør over 1000 mm er kysten Stillehet og enkelte stasjoner i fjellet.
Den europeiske delen Russland ligger langt nok vest til at maritim luft fra Atlanterhet enkelte perioder kan påvirke været. Øst for Uralfjellene, i den asiatiske delen landet, oppstår det en enorm og kald luftmasse utpå høsten, som blir liggende til ut på våren. Det er de lereliggende områdene som merker denne kulden mest, og i åssidene kan temperaturen være så mye som 20 °C varmere. Likevel vil de fleste områdene Sibir komme under -40 °C hver vinter, og enkelte steder kan det bli mye kaldere. Den store temperaturforskjellen mellom øst og vest gjør at moskovitter like gjerne kan dra vestover som sørover for å finne varmere forhold. Hele landet er kaldt nok til at det kan dekkes et 30 cm snødekke, som blir liggende hele vinteren. Russland har riktignok hatt varmere vintre de siste tiårene, noe som blir sett på som et tegn på global oppvarming. Særlig i den europeiske delen landet har det ikke inntruffet kuldebølger like ofte som tidligere, og de har heller ikke vært like intense.
Våren kommer fort på og i løpet april og mai er det meste snøen borte. Bortsett fra på den arktiske kysten og i de østlige områda kommer mesteparten nedbøren om sommeren i form regnbyer. Noe overraskende får Russland mesteparten nedbøren sin i form regn, og ikke som snø. Sommeren varer derimot ikke lenge, og allerede i september kan de første snøflakene falle i Sibir når kaldluften starter å bygge seg opp igjen.
Naturressurser[rediger | rediger kilde]Russland har noen de største mineralressursene i hele verden. Selv om det er mye dem ligger de i fjerntliggende strøk med ekstreme klima, noe som gjør dem vanskelige å utvinne. Landet er også rikt på fossile brenstoffer og kan inneholde så mye som halvparten kullreservene i verden, og enda større mengder petroleum. Kullforekomstene er spredt gjennom hele landet, men de største områdene er sentralt og øst i Sibir. De mest utviklede feltene ligger vest i Sibir, i den nordøstlige delen Europa, i området rundt Moskva og i Uralfjellene. De største petroleumsforekomstene ligger i vestlige områder Sibir og i de sørlige Uralfjellene. Mindre forekomster finnes også gjennom hele landet. Rundt 40 % de kjente naturgassreservene i verden finnes i Russland, blant annet langs kysten Arktis, i Nord-Kaukasus og nordvest i Russland. Store jernmalmforekomster ligger sør for Moskva, nær grensen til Ukraina i magnetanomalien i Kursk. Dette området inneholder enorme mengder jernmalm som har skapt et vik i jordas magnetfelt. Det er også mindre forekomster i andre deler landet. I Uralfjellene er det små forekomster mangan. Nikkel, wolfram, kobolt, molybden og andre jernlegeringer finnes i tilstrekkelige mengder.
Russland har også store mengder ikke-jernholdige metaller. Aluminiumsmalm ligger spredt og hovedsakelig rundt Uralfjellene, nordvest i Europeisk Russland og sør i sentrale områder Sibir. Kobber er det mer og store reserver er å finne i Uralfjellene, Norilsk-området nær munningen Jenisej øst i Sibir og på Kolahalvøya. Andre store forekomster ligger øst for Bajkalsjøen og utvinningen disse startet først da Bajkal-Amur-jernbanen stod ferdig i 1989.
Nord-Kaukasus, områdene i Det fjerne østen og de vestlige områdene Kuznetskbekkenet sør i Sibir inneholder store mengder bly- og sinkmalm. I tillegg finnes kobber, gull, sølv og store mengder andre sjeldne metaller. Landet har en de største gullreservene i verden, hovedsakelig i Sibir og Uralfjellene. Kvikksølvforekomster finnes sentralt og sør i Uralfjellene og sør i det sentrale Sibir.
Landet er rikt på råmateriale som kalium og magnesiumsalt i Kama-regionen vest i Uralfjellene. En de største forekomstene kalsiumfosfat i verden ligger sentralt på Kolahalvøya. Saltgruver finnes sørvest i Uralfjellene og sørvest for Bajkalsjøen. Overflatesalt finnes ved saltsjøene langs den nedre Volgadalen. Svovel finnes i Uralfjellene og halvveis opp i Volgadalen.
Miljø[rediger | rediger kilde]Russland har store problemer med luftforurensning fra tungindustri, utslipp fra kullfyrte kraftverk og stor trafikk i storbyene. Flere elver er forurenset utslipp, og det samme problemet oppleves langs kysten. Avskoging og jorderosjon er kraftig, og jordsmonnet er forgiftet mange steder som følge uheldig bruk sprøytemiddel. Radioaktiv forurensning i forekommer i spredte områder det samme gjør forgiftet grunnvann på grunn giftig fall.
Miljøverntaler[rediger | rediger kilde]Russland er delaktige i taler som omfatter
Luftforurensning (nitrogenoksid, svovel-85), Antarktisprotokollen, Antarktistraktaten, biologisk mangfold, klimaendringer, utryddingstruede dyrearter, miljømodifisering, miljøfarlig fall, hrett, marin dumping, forbud mot atomprøvesprengninger, vern ozonlaget, skipsforurensning, tropisk tømmer-83, våtmarksområder, hvalfangst.Signert, men ikke ratifisert
Luftforurensning-svovel 94, Kyototalen Referanser[rediger | rediger kilde] ^ «Russland::Climate og vegetation». Encyclopædia Britannica. Besøkt 3. november 2008. ^ The World Network of Biosphere Reserves - UNESCO. «Russisk Federation». Besøkt 3. november 2008. Kilder[rediger | rediger kilde] CIA World Factbook Arkivert 3. juli 2015 hos Wayback Machine. Eksterne lenker[rediger | rediger kilde] På Commons finnes et atlas for RusslandvdrEuropas geografiAlbania · Andorra · Armenia2 · Aserbajdsjan2 · Belarus · Belgia · Bosnia-Hercegovina · Bulgaria · Danmark · Estland · Finland · Frankrike · Georgia · Hellas · Irland · Island · Italia · Kasakhstan1 · Kosovo · Kroatia · Kypros2 · Latvia · Liechtenstein · Litauen · Luxembourg · Nord-Makedonia · Malta · Moldova · Monaco · Montenegro · Nederland · Norge · Polen · Portugal · Romania · Russland1 · San Marino · Serbia · Slovakia · Slovenia · Spania · Storbritannia (England · Nord-Irland · Skottland · Wales) · Sveits · Sverige · Tsjekkia · Tyrkia1 · Tyskland · Ukraina · Ungarn · ØsterrikeBiland, selvstyrte områder og andre landområderAbkhasia1 · Adsjarias1 · Akrotiri og Dhekelia · Færøyene · Gibraltar · Guernsey · Krim · Isle of Man · Jersey · Nagorno-Karabakh1 · Nakhitsjevan1 · Åland1 Har større områder i Asia. 2 Ligger i Vest-Asia, men regnes inn under Europa kulturelle, politiske og historiske årsaker. Oppslagsverk/autoritetsdataStore norske leksikon · Encyclopædia Universalis · Encyclopædia Universalis